αἰτέω-ῶ

αἴτημα

αἰτηματικός
αἴτημα, ατος (τὸ)
1 demande, Plat. Rsp. 566b ; Spt. 1 Reg. 1, 17, etc. ; NT. Luc. 23, 24, etc. ||
2 t. de dial. principe sans démonstration, postulatum, Arstt. An. post. 1, 10, 7.
Étym. αἰτέω.