αὐχμηρός
αὐχμηρότηςαὐχμηρός, ά,
όν :
I desséché, d’où sec, en parl. de
saisons, Hpc. Aph. 1247 ; Arstt. H.A. 8, 27, etc. ; de pays, Plat. Leg. 761b ; Th. H.P. 9, 11, 10,
etc. ; de
fruits, DS. 2,
53 ||
II p.
ext.
1 malpropre, sale,
en parl. de la chevelure, Soph. fr. 422 ;
Eur. Or.
387 ; d’une
crinière, Thcr. Idyl. 25, 225 ||
2 pauvre, misérable,
Luc. Salt.
1 ; Man.
2, 454 ; 3,
57 ||
3 malheureux, triste,
Man. 2, 169
||
Cp. αὐχμηρότερος, Hpc.
598, 4 ; Arstt.
H.A. 1, 17 ;
3, 20. Sup.
αὐχμηρότατος, Plat. Leg. 761a.
Étym.
αὐχμός.