διαλακτίζω

διαλαλέω-ῶ

διαλαλητός
δια·λαλέω-ῶ [λᾰ] converser : πρός τινα, Pol. 23, 9, 6, avec qqn ; τινὶ περί τινος, Pol. 1, 85, 2 ; ὑπέρ τινος, Pol. 9, 32, 1, s’entretenir avec qqn de qqe ch. ; au pass. être l’objet des entretiens, NT. Luc. 1, 65.