διηχής

διθάλασσος

διθεΐα
δι·θάλασσος, att. -ττος, ος, ον [ῐᾰλ]
1 baigné par deux mers, NT. Ap. 27, 41 ||
2 qui se partage en deux mers, Str. 124 ; DP. 156 ||
3 où se rencontrent deux courants, en parl. des Syrtes, D. Chr. 1, 190 Reiske.
Étym. δίς, θάλασσα.