ἐκμηκύνω

ἕκμηνος

ἐκμηνύω
ἕκ·μηνος, ος, ον, de six mois, Arstt. H.A. 5, 33 ; 6, 4 ; τρεῖς ἕκμηνοι χρόνοι, Soph. O.R. 1136, trois semestres ; subst. ὁ ἕ. (s. e. χρόνος), Plat. Leg. 916b ; DC. 59, 6, un semestre ; ἡ ἕκμ. (s. e. ἀρχή) Pol. 6, 34, 3 ; 27, 6, 2, magistrature de six mois.
Étym. ἕξ, μήν.