κειμήλιον
κειμήλιοςκειμήλιον, ου
(τὸ)
1 bien, possession,
joint à πρόϐασις, Od. 2, 75 ||
2 p.
ext. objet que l’on conserve (en souvenir de qqe ch.)
Il. 23, 618,
etc. ; Od.
1, 312, etc. ;
Hpc. 2, 30 ;
Eur. Her.
591 ; Plat.
Leg. 913a, etc. ; en parl. d’une
personne, Eur. Rhes. 654.
Étym.
neutre du suiv.